South American 3 Summits Marathon: ble den vellykket?

Ekspedisjonslederens betraktninger

Vi visste at det å bestige de tre høyeste fjellene i Sør-Amerika etter hverandre ville bli en tøff opplevelse. Men ikke at den skulle bli sååå tøff..
Normalt har de fleste fått nok av høyde, kulde og slit etter bare ett fjell. Vi skulle opp på 3… Kanskje var vi for grådige, i alle fall visste vi ikke hva vi skulle begi oss i kast med.
Suksessraten for å klare Aconcagua er bare 25%. Da er det lett å regne ut hva sannsynligheten for å klare alle fjellene blir. Svaret er: meget liten.

Starten gikk meget bra. Bortsett fra at Mia måtte avbryte pga lungeødem og Håkon som en konsekvens måtte følge henne ned, fikk vi alle resterende på toppen den 11. dagen, helt etter planen. Det er vi meget fornøyd med.

“1 down, 2 to go”.

Så langt en suksess og alle var sultne på neste fjell; Ojos del Salado.
Vi fikk lite hvile, det var å haste avgårde med nattbuss til Nord-Chile, Atacama-ørkenen og Chiles høyeste fjell og verdens hoyeste vulkan; Ojos del Salado, “saltøyet”.
Men nå begynte det å røyne på. Vi fikk en overnatting ved en saltsjø; Laguna Verde i 4000 meters høyde, men deretter bar det rett til BaseCamp Ojos og direkte til ny klatring, vi skulle opp til Camp 2 samme dag. Antagelig var dette en tabbe. Riktignok var vi alle akklimatisert fra Aconcagua, men 17 dager i tynn luft tærer på. Og det gikk galt. 8 av oss startet ut mot Camp 2, men Justyna og Mia gikk rett på en smell og måtte akutt ned igjen. Håkon, som misset sjansen på en “Trippel Andes” da han ikke fikk med seg Aconcagua, valgte å stå over dette fjellet siden han hadde det fra i fjor og hadde overlatt ekspedisjonsleder-ansvaret til Erik H. Det ble hans skjebne på dette fjellet. Siden våre to jenter måtte ned, ble det Erik og helseansvarlige Anders som måtte ofre seg og avbryte og følge dem ned, og tilbringe natten med akuttbehandling av jentenes høydesyke i BaseCamp. Dårlig opplading for nytt forsøk, altså. Og det skulle ikke holde. Anders kastet inn håndkledet for denne gangen, Erik forsøkte seg på nytt dagen etter, men det holdt ikke lenge. Halvvegs opp til neste camp, ble han møtt av Mats som meldte om svært tunge forhold og hadde kapitulert. Stilt overfor skjebnen å måtte klatre alene, kapitulerte også han.
Men vi hadde fremdeles Lyngve og Erik Kay oppe på fjellet og ekspedisjonens ære måtte ivarestas av dem.
Og det holdt helt opp!
2 av våre nådde toppen under ekstremt tunge forhold med masse vind og snø til knærne! Fjell nr. 2 tilbakelagt.

“2 down, 1 to go”.

Erik K, Mats Anders, Mia og Justyna måtte nå ta bil nr. 2 og kjøre de høydesyke jentene ned til lavere høyde i Copiapo, en tur på 4-5 timer. Der forsvant de, og vi var igjen med bil nr. 1: Vemund, Lyngve, Erik K og Håkon. Nå ventet Argentina og det 3. fjellet, det 3. høyeste i Sør-Amerika: Pissis.

Neste etappe var i starten mer spennende enn moro: vi skulle over grensen til Argentina uten å ha en bil som var sertifisert for å kjøre inn i Argentina. “Alle” hadde fortalt at det ville bli umulig å trosse Argentinernes byråkrati, men med et lite håp om muligheten for å kunne bestikke de lokale tollerne, hadde vi kjøpt med oss en Pisco, den Chilenske nasjonaldrikk. Men vi skled rett gjennom! Underlig og forferdelig gledelig. En overraskende klatretillatelse fikk vi også med oss.
Innkjøringen til Pissis var enorm opplevelse! Med vår firehjulstrekker kjørte vi i timesvis på noe som minnet mer om “spor” enn av “veg”, gjennom trange, umulige pass, over sanddyner, tvers gjennom sjøer, over fjelltopper og elveleier, forbi flamingoer og coyoter til det ble mørkt og vi mistet sporet fullstendig og måtte overnatte på et elvedelta. Dette var det mest fantastiske landskap jeg noengang har opplevd.
Klatringen opp krevde 3 camper. Toppdagen startet vi ut kl 06:00 med hodelykter i bitende kulde og sterk vind, en kulde som fikk konsekvenser for Vemund, som måtte snu etter kort tid for å unngå forfrysninger av føttene. Kl. 12:30 var Lyngve oppe, og Erik K og Håkon fulgte etter 2 timer senere.
Vi hadde gjennomføert prosjektet! Vi sto nå på toppen av Sør-Amerikas 3. høyeste fjell, 6881 moh og vi hadde lagt bak oss Aconcagua og Ojos! De tre høyeste. En utrolig deilig følelse!

Så: var prosjektet vellykket?
Ja, vi mener bestemt det.
Vi fikk “bare” 2 av våre 9 medlemmer på alle 3 toppene, men det var absolutt akseptabelt. Den statistiske sannsynligheten for at det ville gå bra med alle, var i utgangspunktet svært liten, og tatt “redningsoperasjonene” med i betraktning, er antallet bra. Så takk til Lyngve og Erik K som reddet vår ære og klarte alle tre. I tillegg ticket Haakon også sin tredje Sør-Amerika-topp på turen selv om han “bare” hadde Aconcagua og Ojos fra tidligere år. Videre var det en klar, uttalt målsetning at Aconcagua skulle få første prioritet, og 7 av 9 på toppen var egentlig et fantastisk resultat.

Statistikken så slik ut:


- Aconcagua: 7 av 9 på toppen – 14. januar


- Ojos del Salado: 2 av 9 på toppen – 21. januar


- Pissis: 3 av 9 på toppen – 25. januar.


- 23 dagers klatring, hvorav de fleste dagene over 4000 meter

Kunne det ha gått bedre?
Ja, absolutt. I etterpåklokskapens klare lys ser vi flere feil.
For det første drev vi et altfor tøft hardkjør med oss selv. Hadde vi tatt oss tid til å hvile litt mer mellom slagene, spesielt mellom Aconcagua og Ojos, kunne statistikken kanskje ha bedret seg.
For det andre var vi ikke godt nok lydhøre for kroppens signaler på høydesyke og vi skulle definitivt ha handlet annerledes i forhold til de som fikk problemer på Aconcagua.
For det tredje fikk vi noen utstyrsproblemer som enkelt burde vært taklet bedre hjemmefra.

Alle deltagerne har gjort en vesentlig innsats både ved forberedelser og underveis, alle har vist meget god ekspedisjonsånd, og bidratt positivt på mange vis. Særlig vil jeg fremheve den positive ånd og stemming som preget ekspedisjonen. Og bare det å få med 9 personer som alle kunne/ville/orket å starte på en slik ekstrem marathon var imponerende. Men avslutningsvis vil jeg takke spesiellt de som jo virkelig lagde suksessen: Lyngve og Erik Kay som klarte alle toppene, samt gi honnør til Erik Haugen og Anders som tok ansvar og spolerte sine egne toppmuligheter på Ojos for å bringe andre medlemmer i sikkerhet.

Takk for turen!
Håkon